22. juli 2011 kl.
15:05
Vår
nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i
vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det
utenkelige.
Vi
er en liten familie som er kun delvis samlet nå i mitt barndomshjem. Vi er; mamma,
min søster og hennes yngste datter, og meg – min eldste niese og min datter har
reist til andre steder. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles
kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få
dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men på
bedringens vei.
Denne
dagen er vår franske onkel også hos oss, han sitter og ser på Tour de France på
Tv2. Vi andre ”vaker” rundt i stua og litt ute på balkongen. Jeg tror været er
sånn noenlunde bra, men ikke bra nok til å sole seg utendørs. Vi kjeder oss i
grunnen litt, for det er ingen av oss andre som er spesielt interessert i sykling
– men av respekt for vår onkel lar vi ham se på sporten.
Min
mor er på kjøkkenet og forbereder middag. Man spiser tidlig middag i denne lille
bygda nordpå. Jeg husker ikke hva vi skal ha til middag denne dagen. Jeg og min
søster prøver å hjelpe til, men som vanlig blir vi jaget ut med beskjeden om å
dekke bordet. Maten fikser hun selv, hun vil sjelden ha hjelp. Mamma skal gjøre
ting selv. Jeg tror det stammer fra en grunnleggende følelse inni henne om ikke
å være til bry for noen. Jeg kjenner igjen den følelsen fra hennes mor, som vi
alle savner.
22.juli 2011, litt
over halv fire på ettermiddagen.
De
første meldingene om en eksplosjon i Oslo har gått over tv-skjermen. Foreløpig
er det ikke så mange ordene, i en stripe som farer over skjermen helt nederst –
mens syklistene raser rundt i Frankrike. Eksplosjon i Oslo. Snart står det også
at det er i Regjeringskvartalet. Jeg hiver meg straks over pc’en og min lille mobil,
ivrig på Twitter, Facebook og nettavisene. Lite informasjon å få enda. Min
første tanke er at det må være en gasseksplosjon eller noe lignende. Jeg nekter
å tenke tanken videre. Så kommer informasjonen om at det er en bombe. Nei,
tenker jeg, dere tar feil, det går ikke an. Ikke i lille Oslo, ikke i lille Norge.
Det
var jeg som tok feil.
Bildene
kommer fra Regjeringskvartalet. Det er ufattelig. Gatene jeg pleide å vandre
rundt i bekymringsløst etter en kosetur på Deichmanske bibliotek, er fylt av
glasskår og bygningsdeler. Folk vandrer blodige rundt. Det ser ut som en
krigssone. Det er fortsatt ikke til å fatte. Jeg får et glimt av kafeen hvor
min datter var utplassert i arbeidsuken denne våren; midt i krigssonen.
Uhyggelige tanker farer gjennom hodet mitt, men heldigvis er hun trygg i dag,
et helt annet sted på Østlandet med pappaen sin.
Byen
min ser ut som et krigsoffer. Min by er såret. Den byen som jeg lærte å elske i
tidlig voksen alder. Jeg trodde jeg var voksen da jeg kom hit til Oslo som ung
student, men vet i dag at det var jeg definitivt ikke. Jeg har vokst opp i denne
byen, det var i Oslo jeg ble en voksen. I min by. Den byen som jeg kjempet så hardt
for å få komme tilbake til, etter at livet i noen år førte meg til andre steder
i landet. Nå er min by skadet.
Min
niese på 13 synes det ser komisk ut med gardiner som blafrer ut av sønderknuste
vinduer. Hun ler av bildene. Jeg blir sint, men vil ikke/tør ikke vise det. Jeg
vil ikke/tør ikke vise sorgen som begynner å gripe meg – og jeg er enda ikke
over sorgen etter Mor. I min familie skal man ikke vise så mange følelser –
litt er greit – men ikke for mye. Og ikke følelser som andre ikke forstår. Jeg forstår
knapt selv alle følelsene som raser gjennom meg.
Jeg
stresser, jeg farer panisk over pc og mobil, desperat etter å få nyheter.
Tvinger min onkel til å skifte kanal med jevne mellomrom, i tilfelle NRK eller
Tv2 Nyhetskanalen bringer nye bilder. Jeg forbanner denne lille bygda midt i
landet, midt i ingenting. Her er ikke bredbånd (eller jo da, noen få har det,
men betaler dyrt for det – så derfor har min mor – teknoanalfabeten – ikke en
gang en nettlinje som fungerer noenlunde normalt). Datanettet på mobilen er
usigelig tregt her mellom fjellene, oppdateringer av Twitter og Facebook tar
uutholdelig lang tid. Nettavisene gjentar de samme nyhetene, bombe i Oslo. De
samme bildene over alt. Ingen vet noe sikkert.
Etter
hvert må også jeg tro på at det er en bombe som har skapt alle ødeleggelsene.
Jeg sliter med å ta det innover meg. Vil fortsatt ikke tro det, men alle
rapporter jeg får tak i bekrefter det utenkbare. Så da var også vi i Norge
rammet av ekstremisme. Jeg husker jeg tenkte at hva har vi i lille Norge gjort
for at Al Qaida skal bombe oss? Nei, dette stemmer ikke, de må ta feil.
Vi
spiser middag. Jeg er urolig. Trist. Måltidet blir en liten pustepause. Nervene
roer seg litt. Etter maten går jeg tilbake til pc og mobil, til nettaviser,
Twitter og Facebook. Litt mindre frenetisk nå – men fortsatt veldig
vitebegjærlig. Jeg må vite hva som har skjedd.
22. juli 2011,
senere på ettermiddagen.
Jeg
ser en forunderlig melding på Twitter. Skyting på Utøya. Min første tanke er at
dette er noen som skriver tullemeldinger på Twitter. Så kommer det flere
meldinger om det samme, og på en slik måte at jeg skjønner at dette faktisk
skjer. Meldingene tikker inn og grusomhetene begynner å gå opp for meg. Dette
kan da ikke være sant? Her jeg sitter, 100 mil nord for Oslo, er det lett å la
være å tro på nyhetene som kommer. Alt blir fjernt og uvirkelig.
Senere
kommer beskjeden på Facebook fra ei jeg kjente ganske godt få år tilbake, men
som jeg nå bor for langt unna til å pleie kontakten med – annet enn på Facebook.
Moren til en tidligere klassekamerat av min datter får ikke kontakt med sitt
barn– som er på Utøya. Hun vet ikke hva som skjer. Vet bare at noe forferdelig
har skjedd. Vet ikke om det utenkelige har rammet hennes barn eller ikke. Da
knekker jeg.
Nå
ble det plutselig litt nærmere. Nå vet jeg at det er virkelig en bombe som har blitt
sprengt i Oslo, i Regjeringskvartalet, i mine gater. I min by. Nå vet jeg at
det er en sinnsyk mann som har skutt unge mennesker på en liten øy. En hvit,
norsk mann. Ikke Al Qaida. Det er ikke ekstrem religion som står bak
grusomhetene, men ett forskrudd sinn.
Og
heldigvis, jeg får etter hvert også vite at den eneste ungdommen jeg visste
hvem var på Utøya, har overlevd – fysisk uskadd.
Til
slutt slår min mor av tv’en. Hun orker ikke mer elendighet. Jeg tror heller
ikke jeg orker mer. Helt til jeg står opp dagen etter og får vite det
ufattelige tallet. Vil først ikke tro det heller, men vet at jeg må.
22. juli 2012.
Noen
ganger tenker jeg at det var en mening med at min 93-årige mormor døde 12 dager
før nasjonen mistet uskylden. Hun ville ikke ha taklet 22. juli. Det måtte
dessverre vi.
 |
| Bilde fra Nydalen t-banestasjon, 28. juli 2011. |
