Å kunne jeg skrive...

"Å kunne æ skrive", synger Lars Bremnes. "Å turte eg skrive", kunne jeg sunget…

”Men hvorfor ikke begynn å skriv. Du har det jo i deg. Realisere det. Komme ut av skapet”. Dette sa en venn til meg en sen fredagskveld. Og for en gangs skyld så lar jeg kreativiteten strømme ut av meg denne sene lørdagskvelden – eller natta som det nå har blitt. Mange er de kveldene hvor jeg har lagt meg og blitt liggende å tenke ut kloke ord og snertne formuleringer, bestemt meg for at dette husker jeg når jeg våkner, for så å legge meg til å sove, trøtt og fornøyd. Neste morgen har jeg selvsagt ikke husket ett ord av det jeg funderte fram kvelden i forveien … så nå bruker jeg heller natta til å skrive. Om hva, det vet jeg ikke – og det er ikke så nøye heller, det viktigste er at jeg skriver. Så nå skal jeg legge ei lita notatblokk og en penn på nattbordet mitt, så kan jeg notere ned tankene mine, kloke ord og snertne formuleringer med en gang - før jeg glemmer de neste dag. Var ikke det lurt?

Men tilbake til det skapet mitt…

Det finnes mange skap man kan være i, gjemme seg i. Mitt skap er kreativitetens skap – hvis det er noe som heter det? Og er det ikke noe som heter det, vel så er jeg den første til å sette navn på det skapet. Andre skap kan være homoskapet – der er jeg ikke; ekteskapet, der er jeg heller ikke - men det er kanskje ett av de få skapene hvor jeg kunne tenke meg å være…hvilke andre skap finnes? Sjenanseskapet –åjo, der er jeg ofte. Alt for ofte. Men det skapet skal rives nå! Jeg vil ikke være der lengre, og for ikke å risikere å havne tilbake dit så skal det skapet bort. Helt bortevekk. Rom ble ikke bygget på én dag er det noe som heter, så jeg forventer heller ikke at jeg aldri mer kommer til å krabbe inn i sjenanseskapet og gjemme meg. Jeg er jo realist midt oppi all min optimisme. Men jeg skal ikke tilbringe mye tid der nå, det lover jeg! Eller, altså, jeg lover å gjøre så godt jeg kan - mer kan vel ingen forlange?

Hvilket skap er ditt skap?

(Dette innlegget har tidligere vært publisert på en nå nedlagt blogg.) 

Storbyjenta fra landet

Jeg er født og oppvokst på Helgeland, sånn omtrent midt i dette langstrakte landet vårt. Mo i Rana er min fødeby og der jeg lærte å gå. Etter hvert endte familien opp i ei lita bygd litt lengre ut mot kysten, hvor jeg begynte på skolen og bodde til jeg ble stor nok til å strekke ut vingene mine på egenhånd.

Det første blogginnlegget

Det første innlegget på en ny blogg er det vanskeligste. Her settes tonen for hele bloggen - i hvert fall er det det man tenker når man sitter og prøver å pønske ut noe morsomt og fornuftig å si, som samtidig skal være så velskrevet at leseren blir fjetret fra første setning, kanskje helst allerede fra første stavelse. Den som aldri har prøvd, vet ikke hvilket press man har på seg i denne situasjonen. Men, jeg lar meg ikke presse ned og under, jeg er like sta og iherdig som vårens første løvetann der den kjemper seg opp og fram. Så derfor skriver jeg fortsatt på dette første innlegget. Og nå skal jeg gi meg før det blir bare skrabling og ikke skriving...det kan noen ganger være smart å gi seg mens man enda er på topp.

Men, enhver blogg skal vel starte med et velkommen til bloggen og alt det som hører med? Så derfor, velkommen til min lille krok av den store verdensveven. Her vil jeg dele mine tanker om forskjellige ting, aller mest om det som faller meg inn i øyeblikket. Stay tuned!