Jeg er født og oppvokst på Helgeland, sånn omtrent midt i dette langstrakte landet vårt. Mo i Rana er min fødeby og der jeg lærte å gå. Etter hvert endte familien opp i ei lita bygd litt lengre ut mot kysten, hvor jeg begynte på skolen og bodde til jeg ble stor nok til å strekke ut vingene mine på egenhånd.
Hjembygda mi ligger ikke ute ved kysten, men langs en fjord. Det er verken ei kystbygd eller ei innlandsbygd, men noe midt i mellom. Dette kjennetegnes ved at det ofte regnet uansett om Vidar Theisen og Kristian Trægde meldte regn på kysten eller i indre strøk. Slik husker jeg det i hvert fall. Nå tror jeg ikke hjembygda mi noen gang har satt nedbørsrekord, men er det ikke pussig hva vi husker fra vi var små?
Jeg hadde for det meste en helt grei og ok oppvekst, jeg var den stille og rolige lesehesten som satt inne med nesa begravd i ei bok heller enn å gå på gulrotslang på gårdene. Den tause bokormen passer selvsagt ikke inn i ei jordbruks- og fiskebygd, men jeg prøvde så godt jeg kunne og henge med på mye av det som skjedde - men ikke alt. Jeg var ganske pysete og hadde autoritetsskrekk, og har til dags dato enda ikke vært på slang av noe slag.
I min lille hjembygd var det ikke så veldig mange unger da jeg vokste opp. Et kjapt overslag kun inne i mitt eget hode gir et gjennomsnitt på omtrent et par-tre elever i hvert årsstrinn gjennom min tid på barneskolen - som var ett år lengre enn for de fleste, siden vi gikk første året på ungdomstrinnet sammen med de yngre elevene i hjembygda mi. Jeg har altså gått bare to år på ungdomsskolen som lå tre mil unna. De regjerende (om ikke alltid så kloke) hoder hadde funnet ut at det ble for slitsomt for 13-åringer å sitte en drøy halvtime på bussen to ganger daglig. At de i dag har lagt ned barneskolen både i hjembygda mi og i nabobygda slik at ungene nå må busses samme vei to ganger daglig helt fra de er fem-seks år, se det er en helt annen sak. Det kalles kanskje framskritt eller utvikling, hva vet jeg. Det var uansett ikke distriktspolitikk jeg skulle skrive om i dag.
Tilbake til tråden nå. Vi var lite unger i bygda, noe som ga et interessant oppvekstmiljø. Jeg var den eneste jenta i klassen sammen med tre-fire gutter. Artig nok når hormonene begynte å dukke opp, eller egentlig ikke. For selvsagt var jo guttene i klassen bare duster på den tiden! Organiserte fritidsaktiviteter var det lite av. Det eneste tilbudet da jeg vokste opp, var skolekorpset. Egentlig var det ikke et rent skolekorps, det var ikke unger nok til det. Derfor kalte vi oss for et janitsjar-band siden en del voksne også var med. Noe virkelig samlingssted fantes ikke i bygda, ikke slik som i Irland hvor hver lille grend har sin lokale pub. Gikk du på kaffebesøk til naboen, visste alle hvor du hadde vært. Slik er det på bygda. Alle vet alt om alle. Det meste i hvert fall. Ikke like morsomt når man er tenåring og så gjerne vil treffe den man er betatt av for øyeblikket, uten at alle kjærringene skal få noe å slarve om.
Jeg har alltid visst at jeg ikke kom til å bli boende i hjembygda mi som voksen. Allerede midt i tenårene tok jeg de første vaklende stegene ut mot byen. For å kunne gå på videregående skole måtte jeg flytte på hybel til et av de nærmeste tettstedene, en tilværelse jeg i dag ikke ville ønsket for min datter, men noe som på den tiden var en nødvendighet skulle jeg ta en utdannelse. Riktignok var jeg ofte hjemme i helgene i løpet av de tre årene, og alltid i feriene, men jeg anså at jeg flyttet hjemmefra i en alder av 16 år. Tre år i "utlendighet" som en slags forberedelse på flyttingen til den virkelige storbyen da jeg var 19 år. Den store glitrende storbyen med alle sine fristelser. Pøh, jeg var virkelig ikke forberedt i det hele tatt. Men det gikk forbausende bra, og litt flaks har jeg også hatt. Eller kanskje jeg har med meg litt sunt bondevett fra hjembygda?
Jeg har alltid hatt en dragning mot storbyen. Nå kan man jo sikkert diskutere om Oslo er en virkelig storby, og i global sammenheng er det nok mange som mener den ikke er det. Men uansett, Oslo er fortsatt Norges største by, og for ei lita landsens jente som jeg var da, var Oslo virkelig Storbyen med stor S. Det var der alt skjedde, det var der alle de kule folkene var, det var der folk virkelig var lykkelige. Og ikke minst, der var de alle de som så på verden slik som jeg gjorde. Det var det jeg trodde på den tiden.
I dag vet jeg at det ikke er hvor du bor som definerer hvem du er. I dag hvor teknologien har gjort verden så uendelig mye mindre, finner du folk både i byen og på bygda som ser på hele verden som sin lekeplass, har åpne sinn og som er i stand til å vise interesse for nye opplevelser og erfaringer. I motsetning til den holdningen jeg møter av enkelte når jeg er på min årlige reise nordover, en holdning som vitner om lukkede sinn. Joda, jeg har mine fordommer jeg også, men jeg møter oftest lukkede sinn i små samfunn (les: på bygda). Det er ikke til å unngå at jeg tenker slik, når jeg flere ganger i løpet av mine uker nordpå blir møtt med spørsmål om hvordan jeg orker å bo i Tigerstaden med alt det fæle som foregår der. Og alltid følges spørsmålet av kommentaren "næh, jeg kunne aldri tenke meg å bo der". Neivel, så la være da. Men hvorfor ikke møte meg med litt respekt for at jeg er i stand til selv å bestemme hva som er best for meg? Selv om jeg ikke kunne tenke meg å bo på bygda, så sier jeg det ikke til deg på en slik respektløs måte. Jeg er i stand til å se at folk er forskjellige, og at noen liker epler og andre foretrekker bananer. Misforstå meg rett, det finnes mange mennesker på bygda som har åpne sinn. Og det finnes mennesker i byen med lukkede sinn.
Noen frykter kaoset i storbyen, jeg elsker energien, alle mulighetene og mangfoldet. Jeg drømmer om å oppleve New York, det er den ultimate storbyen for meg. Jeg vil oppleve smeltedigelen, smake på det store eplet! Jeg har vært i London og Paris, og vil tilbake! Jeg elsker folkelivet, støyen og alle eksotiske luktene. Foreløpig er Oslo min storby, selv om jeg innimellom synes at denne byen er litt for liten. Men jeg trives her. Jeg trives med å kjenne asfalt under beina når jeg er ute og går (jeg har ikke bil). Jeg trives med å vite at det ligger utallige muligheter utenfor stuedøra mi, både kulturelle og andre. Jeg benytter meg for lite av tilbudene, men jeg elsker tanken på at de finnes. Det er fascinerende å sitte på en fortauskafe og studere folk som går forbi. Det er interessant å ferdes i ulike deler av byen og se hvor forskjellige de er. Jeg elsker denne levende byen, og har innsett at jeg har vokst fra den lille landsens jenta. Jeg er ei storbyjente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar