Ny på jobben

Endelig har jeg begynt å jobbe igjen! Etter å ha gått arbeidsledig siden starten av juli, skal det nå bli godt å få utbetalt lønn, å ha en arbeidsplass å gå til hver dag og ikke minst, å ha kolleger rundt meg. Det gjør noe med selvfølelsen å gå hjemme og bare motta avslag etter avslag på jobbsøknader. Jeg merker allerede at både selvfølelse og selvtillit har økt, og jeg har jobbet bare en uke!

Rådgiver i en offentlig etat - det kan jo innebære så mangt. Det offentlige har noen slike sekke-titler som egentlig ikke betyr noe som helst og i hvert fall ikke sier det minste om hva man egentlig driver med. Men uansett, jeg har nå et vikariat som rådgiver i Arbeids- og velferdsetaten, i avdeling for IKT og fellestjenester. Foreløpig varer vikariatet ut året, med mulighet for forlengelse. Jeg håper jo selvsagt på forlengelse, og etter hvert på fast ansettelse. Jeg vil ikke ut i de arbeidslediges rekker igjen, så nå klamrer jeg meg fast og har bestemt meg for å gjøre en så god jobb at de ikke har råd til å la meg gå. Med andre ord, jeg prøver å gjøre meg uunnværlig. Så vil tiden vise om jeg lykkes.

Det er alltid moro å være ny på jobben. Jeg liker så godt den første tiden hvor alt er nytt. Nye arbeidsoppgaver, nye rutiner, nye kolleger. Jeg er den som observerer folk rundt meg, og bruker litt tid før jeg kaster meg ut i samtalen rundt lunsjbordet. Jeg spør mye, både om arbeidsoppgaver, om rutiner, og ikke minst om alle de uskrevne reglene. Hvor finner jeg den beste kaffen, hva er godt i kantina, hvordan forholder man seg til sjefen, hvor mange barn har du, foregår det sosiale aktiviteter - alle disse tingene som er med på å plassere en i landskapet. Jeg snapper opp ting som blir sagt mellom linjene, hvordan kollegene snakker til hverandre, jeg føler rett og slett på stemningen. Etter et par-tre dager prøver jeg å delta litt i samtalen utover å svare på det jeg blir spurt om, samtidig som jeg passer på å fortsatt holde meg litt i bakgrunnen. Den nye dama på jobben skal ikke ta helt av den første tiden, det får vente til de har blitt bedre kjent med meg - og jeg med dem.

Det er søndag i dag, den første helgen som arbeidstaker er over. Jeg støtter forresten alle forslag om å utvide helgen med en dag, disse to dagene har gått så alt for fort! Litt fordi datteren var syk i går, stakkar. Hun hostet og harket, var slapp og snørrete. I dag var hun heldigvis litt bedre, og gledet seg til å reise til bestemor i høstferien.

For et øyeblikk siden var klokken tre, nå er den snart syv på søndag kveld. Og jeg har enda ting igjen å gjøre før jeg skal på jobb i morgen. Det går veldig greit å jobbe - når jeg er på jobben. Det som ikke går riktig så greit enda, er rutinene hjemme - før og etter jobb. Spesielt etter jobb. Når jeg kommer hjem fra jobb, er jeg mentalt og fysisk utslitt og jeg vil bare kollapse i sofaen, men da kommer ikke middagen på bordet, og klærne blir ikke vasket. Jeg ønsker meg hushjelp, eller en husholderske. Tenk så deilig! Spesielt siden jeg hater husarbeid, jeg er fryktelig dårlig til husarbeid, jeg skjønner ikke vitsen med husarbeid. Jeg tror jeg ser for meg at når jeg endelig har fått det ryddig og reint så skal jeg ikke trenge å gjøre dette igjen før om et par måneder. Så går det noen få dager, og så ser det like jævlig ut igjen. Da føles den jobben jeg gjorde, veldig unødvendig og bortkastet. Fullstendig bortkastet. Jeg skjønner virkelig ikke vitsen med husarbeid. Det har jeg aldri gjort. Men nå er klokken enda nærmere syv på denne søndagskvelden, og jeg har ikke tid til dette lengre. Må reise meg og gjøre noe annet. See ya!