Om tid...

Det er rart med det, dette med tiden...enten har vi for mye av den, eller så har vi for lite av den. Og når vi har for lite tid, så sier vi gjerne at vi er havnet i tidsklemma. Eller er det uttrykket forbeholdt småbarnsforeldre? Tidsklemma, smak på ordet. Tiden klemmer oss...vi er klemt i tiden. Det høres ikke ut som noe godt. 

ORD

Ord med og uten mening, ord med og uten substans. Hva betyr egentlig alle disse forskjellige ordene vi bruker? Og mener vi virkelig de ordene vi sier høyt til andre? For ikke å snakke om hva vi mener med de ordene vi skriver og sier høyt. Visste du at ett og samme ord kan bety noe helt forskjellig for deg enn det gjør for meg?

Ta dette med tid og ordene vi bruker om tid. ”Jeg kommer snart”, er mest sannsynlig et uttrykk du kjenner. Vi bruker gjerne ordet ”snart” for å antyde at det ikke er så lenge til noe skal skje. Men hva betyr ”snart”? Betyr det fem minutter, eller 30 sekunder? Kanskje det noen ganger betyr en halv time, eller til og med noen dager?

For fem-åringen som venter på julaften og at julenissen skal komme med gavesekken sin, så kan ”snart” virke som en hel evighet. For tenåringen som ”snart er ferdig på badet”, er ”snart” så alt for lite tid. For den som venter på at du skal møte til avtalt tid, kan ”snart” virke som mange lange minutter, mens for deg som stresser av gårde og fortvilet prøver å rekke avtalen, er ”snart” altfor få minutter.

Sukk, nå er det snart mandag igjen, om så alt for få timer…fortsatt god søndag!

Stopp klokka, jeg vil av!

Tiden går så altfor fort når man har det gøy, er det noe som heter. Tja...vet ikke jeg, jeg syns tiden går så altfor fort hele tiden, uansett. Spesielt går tiden så altfor fort i helgene - selv om jeg ikke finner på noe gøy. Søndag kveld kommer raskere enn lynet. Helgen bare raser av gårde og er over før jeg får sukk for meg.

Lørdager er man jo fortsatt sliten etter arbeidsuka, og orker ikke så veldig mye - bare litt. Søndag orker jeg litt mer, men da må jeg ta hensyn til at det straks er ei ny arbeidsuke, og porsjonere kreftene litt. Jeg prøver å ikke bli stressa, men heller slappe av og hente nye krefter. Men banna bein, når klokka nærmer seg leggetid på søndag, så er det alltid ting jeg ikke har rukket å gjøre.

For ikke å snakke om at jeg har en lei tendens til å drøye leggetida litt for lenge, og hvis jeg da skal få nok søvn, så må jeg sove lenge også...og så blir dagen så altfor kort...jada, jeg vet, jeg skal skjerpe meg. Først av alt så skal jeg slutte og klage og syte...dette er ikke ment som en klagesang - kanskje bare et lite hjertesukk. Så nå avslutter jeg her, og reiser meg for å gjøre noe fornuftig. God søndag!

Ny i byen

Minner fra en trikketur i slutten av august:

Trikken summer av snakk om timeplaner, hybellivet, kjente og ukjente klassekamerater. Noen er alene og nye i byen, det synes så godt på de litt forvirrede blikkene. Bare det å ta trikken er for mange en ny opplevelse, hvordan oppfører jeg meg her, hvor var det nå jeg skulle gå av igjen? Hvilken retning går jeg for å finne hybelen min?

Sammen med forvirringen aner man også en spent forventning om mange nye opplevelser og erfaringer. Kommer jeg til å like meg i denne byen, vil jeg bli kjent med noen? Hvordan kommer det til å gå med meg på studiene, hvordan er lærerne og studiekameratene? Har jeg valgt riktig?

Jeg husker hvordan det var å være ny i byen, alle forventningene, alt man lurte på. Hvor er nærmeste matbutikk, kiosk, hvor går trikken, når går trikken? Hvordan kommer jeg meg fra a til å uten å gå meg bort? Spennende tider!

Ny på jobben

Endelig har jeg begynt å jobbe igjen! Etter å ha gått arbeidsledig siden starten av juli, skal det nå bli godt å få utbetalt lønn, å ha en arbeidsplass å gå til hver dag og ikke minst, å ha kolleger rundt meg. Det gjør noe med selvfølelsen å gå hjemme og bare motta avslag etter avslag på jobbsøknader. Jeg merker allerede at både selvfølelse og selvtillit har økt, og jeg har jobbet bare en uke!

Å kunne jeg skrive...

"Å kunne æ skrive", synger Lars Bremnes. "Å turte eg skrive", kunne jeg sunget…

”Men hvorfor ikke begynn å skriv. Du har det jo i deg. Realisere det. Komme ut av skapet”. Dette sa en venn til meg en sen fredagskveld. Og for en gangs skyld så lar jeg kreativiteten strømme ut av meg denne sene lørdagskvelden – eller natta som det nå har blitt. Mange er de kveldene hvor jeg har lagt meg og blitt liggende å tenke ut kloke ord og snertne formuleringer, bestemt meg for at dette husker jeg når jeg våkner, for så å legge meg til å sove, trøtt og fornøyd. Neste morgen har jeg selvsagt ikke husket ett ord av det jeg funderte fram kvelden i forveien … så nå bruker jeg heller natta til å skrive. Om hva, det vet jeg ikke – og det er ikke så nøye heller, det viktigste er at jeg skriver. Så nå skal jeg legge ei lita notatblokk og en penn på nattbordet mitt, så kan jeg notere ned tankene mine, kloke ord og snertne formuleringer med en gang - før jeg glemmer de neste dag. Var ikke det lurt?

Men tilbake til det skapet mitt…

Det finnes mange skap man kan være i, gjemme seg i. Mitt skap er kreativitetens skap – hvis det er noe som heter det? Og er det ikke noe som heter det, vel så er jeg den første til å sette navn på det skapet. Andre skap kan være homoskapet – der er jeg ikke; ekteskapet, der er jeg heller ikke - men det er kanskje ett av de få skapene hvor jeg kunne tenke meg å være…hvilke andre skap finnes? Sjenanseskapet –åjo, der er jeg ofte. Alt for ofte. Men det skapet skal rives nå! Jeg vil ikke være der lengre, og for ikke å risikere å havne tilbake dit så skal det skapet bort. Helt bortevekk. Rom ble ikke bygget på én dag er det noe som heter, så jeg forventer heller ikke at jeg aldri mer kommer til å krabbe inn i sjenanseskapet og gjemme meg. Jeg er jo realist midt oppi all min optimisme. Men jeg skal ikke tilbringe mye tid der nå, det lover jeg! Eller, altså, jeg lover å gjøre så godt jeg kan - mer kan vel ingen forlange?

Hvilket skap er ditt skap?

(Dette innlegget har tidligere vært publisert på en nå nedlagt blogg.) 

Storbyjenta fra landet

Jeg er født og oppvokst på Helgeland, sånn omtrent midt i dette langstrakte landet vårt. Mo i Rana er min fødeby og der jeg lærte å gå. Etter hvert endte familien opp i ei lita bygd litt lengre ut mot kysten, hvor jeg begynte på skolen og bodde til jeg ble stor nok til å strekke ut vingene mine på egenhånd.

Det første blogginnlegget

Det første innlegget på en ny blogg er det vanskeligste. Her settes tonen for hele bloggen - i hvert fall er det det man tenker når man sitter og prøver å pønske ut noe morsomt og fornuftig å si, som samtidig skal være så velskrevet at leseren blir fjetret fra første setning, kanskje helst allerede fra første stavelse. Den som aldri har prøvd, vet ikke hvilket press man har på seg i denne situasjonen. Men, jeg lar meg ikke presse ned og under, jeg er like sta og iherdig som vårens første løvetann der den kjemper seg opp og fram. Så derfor skriver jeg fortsatt på dette første innlegget. Og nå skal jeg gi meg før det blir bare skrabling og ikke skriving...det kan noen ganger være smart å gi seg mens man enda er på topp.

Men, enhver blogg skal vel starte med et velkommen til bloggen og alt det som hører med? Så derfor, velkommen til min lille krok av den store verdensveven. Her vil jeg dele mine tanker om forskjellige ting, aller mest om det som faller meg inn i øyeblikket. Stay tuned!